Forventninger til kommunal planlegging

Fylkesmannens forventninger til kommunal arealplanlegging 2019-2020 ble sendt kommunene 14. november 2019.

Se også Fylkesmannens forventningsbrev for 2020.

Brevet finner du nedenfor og under "Dokumenter". Vedlagt brevet fulgte en oversikt over overordnede føringer for kommunal planlegging innenfor Fylkesmannens ansvarsområde, som du finner her.

Vi gjør oppmerksom på at i brevet som ble sendt kommunene er kystlynghei og slåttemyr ved en feil er utelatt i oversikten over utvalgte naturtyper. Disse er innarbeidet i brevet nedenfor.

 

Fylkesmannen i Oslo og Vikens forventninger til kommunal arealplanlegging 2019-2020

Vi viser til Fylkesmannens forventningsbrev til kommunene for 2019, datert 15.3.2019 (nå erstattet av brev 29.01.2020). Fylkesmannen i Oslo og Viken vil, som varslet der, utdype hva kommunene bør prioritere å følge opp i sin arealplanlegging. Forventningsbrevene er ment å utfylle hverandre. Fylkesmannen har allerede signalisert at klima, samordnet areal- og transportplanlegging, massehåndtering, boligsosialt arbeid og jordvern vil være høyt prioritert.

Fylkeskommunene som skal bli Viken og flere av kommunene er i sammenslåingsprosesser. Kommunene i Viken vil i en periode ha ulike regionale planer å forholde seg til, og disse har noe ulik innretning og ulike føringer. Nyetablerte kommuner fra 2020 vil i en periode ha ulike planer internt i den nye kommunen. Fylkesmannen er også i etableringsfasen, etter sammenslåingen fra 2019. Det vil måtte ta noe tid å samkjøre prosesser og få helhetlige planer og praksis for Oslo og Viken.

Hensikten med dette brevet er å:

  • klargjøre og videreformidle prioriterte nasjonale føringer for arealutviklingen
  • presisere kommunens ansvar som planmyndighet
  • tydeliggjøre Fylkesmannens rolle i planprosessene
  • presentere en oversikt over dokumenter med føringer og veiledning innenfor
    Fylkesmannens fagområder (se vedlegg)

Tidlig kjennskap til føringene gir økt forutsigbarhet og effektivitet, og dessuten tid til å vurdere gode, alternative løsninger i tråd med føringene.

Nasjonale forventninger

Det ble 14.5.2019 vedtatt Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019-2023. De nasjonale forventningene skal følges opp i fylkeskommuner og kommuner.

Regjeringen fremhever FNs 17 bærekraftsmål som grunnlag for kommunal og regional planlegging og trekker frem fire store utfordringer:

  • Å skape et bærekraftig velferdssamfunn
  • Å skape et økologisk bærekraftig samfunn gjennom blant annet en offensiv klimapolitikk og en forsvarlig ressursforvaltning
  • Å skape et sosialt bærekraftig samfunn
  • Å skape et trygt samfunn for alle

Det er varslet gjennomgang av statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen. Det vil bli vurdert behov for statlige planretningslinjer for fjellområdene og for planlegging i sjøområder.

Felles føringer for alle kommuner

Fylkesmannen baserer sine forventninger på statlige planretningslinjer og andre nasjonale føringer gitt gjennom vedtatte meldinger til Stortinget, retningslinjer, rundskriv, lovverk m.m. I det følgende vil Fylkesmannen gi en tematisk oversikt over viktige prioriteringer og premisser for den kommunale planleggingen etter plan- og bygningsloven. Dette er ment som et verktøy og hjelpemiddel for kommunene.

Bærekraftig arealutvikling

Regjeringen legger vekt på kommunens rolle i å realisere en bærekraftig samfunnsutvikling. Dette inkluderer de tre dimensjonene miljø, sosiale forhold og økonomi. Oslo og kommunene i Viken vil utgjøre den mest befolkningstette regionen i landet og mange av kommunene har et stort arealpress. Fylkesmannen vil prioritere arbeidet med å minimere transportbehovet og legge til rette for at veksten i persontrafikken tas med kollektivtrafikk, sykkel og gange, jf. Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. Kommunenes arealplanlegging må bidra til å nå målene om reduserte klimagassutslipp.

I Oslo og Viken er nasjonal politikk konkretisert i regionale planer. Fylkesmannen har en klar forventning til kommunene om å avgrense byggesonen, utvikle kompakte byer og tettsteder, og konsentrere framtidig utbygging rundt kollektivknutepunkt. Dette for at innbyggernes daglige gjøremål i størst mulig grad kan skje med kollektivtrafikk, sykkel og gange, og for å ta vare på dyrka mark og natur. Det er et stort uutnyttet potensial for fortetting med kvalitet, transformasjon og gjenbruk av eksisterende bygningsmasse.

Spredt boligutbygging bør kun være aktuelt i de kommuner hvor det er lite utbyggingspress, og må begrenses i omfang. Spredt utbygging utfordrer flere aspekter ved bærekraftig arealplanlegging.

Kommunene bør legge frem en overordnet arealstrategi i kommuneplanens samfunnsdel, med en politisk prioritering av utviklingen før innspill og arealendringer blir vurdert konkret i arbeidet med arealdelen. Arealstrategien bør bidra til oppnåelse av de ulike bærekraftmålene og de nasjonale føringene.

Folkehelse og boligsosiale hensyn

By- og tettstedsutviklingen må skje med kvalitet. Kommunene må jobbe kunnskapsbasert, systematisk og langsiktig med folkehelsearbeidet, og ivareta boligsosiale hensyn. Utfordringer knyttet til fortetting kan løses gjennom helsefremmende tiltak der det legges vekt på trygghet, sosiale møteplasser og tilgang til grønne områder for fysisk aktivitet, lek og rekreasjon. God arealplanlegging er viktig for å ivareta dette. Fylkesmannen viser her også til retningslinjene for behandling av støy (T-1442/2016) og luftkvalitet (T-1520/2012) i arealplanlegging.

Arealplanleggingen må bidra til å motvirke og forebygge utenforskap og ulikheter i helse, oppvekst og levekår. Kommunene må planlegge for aldersvennlige samfunn og utjevning av sosiale helseforskjeller, og iverksette tiltak i særlig levekårsutsatte områder. Andelen omsorgsboliger og sykehjem bør sees i sammenheng med utviklingen i boligmarkedet og tilgangen på tilrettelagte og universelt utformede boliger og bomiljø.

Vi vil legge vekt på at kommunene gjennom tilrettelegging for tilstrekkelig og variert boligbygging også bidrar til å fremskaffe boliger til vanskeligstilte grupper. Kommunene bør implementere den nasjonale strategien Bolig for velferd (2014-2020) og ta i bruk det digitale verktøyet www.veiviseren.no. Vi oppfordrer til samhandling på tvers av sektorer. Samhandling på områder som helhetlig planarbeid, boligutvikling og boligsosialt arbeid kan gi et bedre boligtilbud for vanskeligstilte. Det vil også bidra til at utsatte barn og unge får et helhetlig tjenestetilbud og redusere fremtidige levekårsutfordringer.

Samfunnssikkerhet

Kommunene har ansvar for å fremme samfunnssikkerhet og forebygge risiko i sin rolle som kommunal planmyndighet. Dette kommer i tillegg til kommunens generelle beredskapsplikt. Plan- og bygningsloven stiller krav om risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) av planområdene. Dette gjelder i utgangspunktet for alle typer arealplaner. ROS-analysen må beskrive mulige uønskede hendelser som kan ha betydning for det som planlegges. Dette gjelder både naturhendelser og hendelser i virksomheter, som kan være innenfor eller utenfor planområdet.
Grunnforurensning bør være tema i ROS-analysen.

Vi anbefaler Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps veileder Samfunnssikkerhet i kommunens arealplanlegging. ROS-analysen skal brukes som beslutningsgrunnlag for å avgjøre om området kan bebygges, og om det må tas spesielle hensyn som innarbeides i planbestemmelser eller plankart.

Alle kommunene må analysere naturhendelser med hensyn på klimaendringer. Kommunene må se spesielt på uønskede hendelser som kan ramme kritisk infrastruktur (vei, vann, avløp, helse, nødetater, kraftforsyning, elektronisk kommunikasjon m.m.) da dette kan ha konsekvenser ut over planområdet og egen kommune.

Kommuner som har virksomheter som håndterer farlige stoffer (bl.a. med eksplosjonsfare), eller som planlegger for slik virksomhet, må følge egen veileder om sikkerheten rundt storulykkebedrifter. Kommuner som har områder med marine avsetninger må også analysere faren for kvikkleireskred og planlegge tiltak for å redusere faren for dette, eventuelt unngå å vedta utbygging i planområder med stor fare for kvikkleireskred.

Klimatilpasning og naturbaserte løsninger

Planlegging skal bidra til at samfunnet forberedes på og tilpasses klimaendringene. Det forventes at episoder med kraftig nedbør øker vesentlig i både intensitet og hyppighet, og fører til mer overvann. Det forventes også flere og større regnflommer. Økte nedbørsmengder øker faren for skred. Kystkommunene må vurdere stormflo og havnivåstigning. Kommunene bør også vurdere faren for skogbrann.

Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning ble vedtatt i 2018. Klimatilpasningsarbeidet krever samarbeid på tvers av sektorer, og kommunene har en særlig viktig rolle som planmyndighet. Kommunene må bruke tilgjengelig kunnskap om klima, ventede endringer og konsekvensene av disse. Gode tiltak for å tilpasse samfunnet til et framtidig klima må tilgjengeliggjøres og benyttes. Kommunene må bruke klimaprofilene for fylket, og eventuelt supplere disse med ytterligere kunnskapsgrunnlag.

Blågrønne strukturer er nødvendig for naturmangfoldet samtidig som de spiller en viktig rolle for klimatilpasning og rekreasjon. Et livskraftig og variert naturmiljø er mindre sårbart for endringer, og kan bidra til å redusere skadevirkningene av et framtidig klima. Naturbaserte løsninger bør benyttes når eksempelvis overvann skal håndteres. Dersom andre løsninger velges skal dette begrunnes. Kommunene bør arbeide for å sikre, ivareta og styrke blågrønne strukturer. Det vil også være positivt for ivaretakelse og styrking av biologisk mangfold og gode utemiljøer. Vi vil be kommunene være spesielt oppmerksom på dette i sin planlegging, og sikre mest mulig sammenhengende strukturer av grønne naturområder og åpne vannveier.

Vi oppfordrer kommunene til å utarbeide overvannsplaner. De bør lages for større områder for helhetlig vurdering av forholdene nedstrøms og oppstrøms, med hensyn til tiltak og forebygging av fremtidige hendelser. Åpne og trygge flomveier bør sikres i arealdelen.

Klimaendringer og befolkningsvekst øker belastningen på avløpsinfrastrukturen. Kommunene må vurdere avløpssituasjonen i områder som planlegges utbygd. Det er også viktig å planlegge og tilrettelegge tiltak på avløpsnettet som begrenser forurensning på avveie og reduserer mengden av fremmedvann inn på renseanleggene.

Snøhåndtering

Kommunene må ha beredskapsplaner for snøhåndtering og vurdere behovet for å sette av arealer for permanente eller midlertidige snødeponier. Ved opprettelse av et snødeponi må det gjøres en stedsspesifikk risikovurdering. Dette for å kartlegge om snøen som er planlagt deponert kan medføre skade eller ulempe på nærliggende vassdrag eller grunn. Snødeponier er søknadspliktig etter plan og bygningsloven og det kan være behov for tillatelse etter forurensingsloven på grunn av forurensningsfaren.

Jordvern og økt matproduksjon

Kommunene har et særlig ansvar for å følge opp nasjonal jordvernstrategi. Stortinget har fastsatt mål om at den årlige omdisponeringen av dyrka jord må være under 4000 dekar per år, og at målet skal nås gradvis innen 2020. Vi viser også til brevet fra Landbruks- og matdepartementet av 1.10.2018 hvor det vises til jordvernstrategien og at dette må følges opp i planleggingen. I lys av innstramming i jordvernstrategien de senere årene, ber vi kommunene om å være offensive i
jordvern og at landbrukskompetansen blir trukket tidlig inn i planleggingen. Offentlige kartdata om dyrka og dyrkbar jord og andre landbrukshensyn skal benyttes i arealplanleggingen. Konsekvenser for jordvern og matproduksjon skal fremgå for beslutningstakere. Fylkesmannen har allerede varslet at vi vil ha en «nullvisjon» for omdisponering av dyrka mark til andre formål.

De fleste kommunene i vårt område har jord og klima som gir gode forutsetninger for matkorndyrking. Dyrka og dyrkbar jord har derfor stor betydning for nasjonal matforsyning og matberedskap i dag og i et langsiktig perspektiv. Områder med utmarksbeiter, stølsområder, innmarksbeiter og grasproduksjon er også verdifulle for matproduksjon, og som kulturlandskap.

Strandsone, vassdrag og vannkvalitet

Oslofjorden og tilhørende kystsone er et svært viktig rekreasjonsområde for svært mange. I tillegg finnes store naturverdier og et viktig næringsmessig grunnlag. Verdiene i området skal forvaltes som en ressurs av nasjonal betydning. Allmenne interesser skal ivaretas og uheldig bygging unngås. I 100m-beltet skal det tas særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser, jf. plan- og bygningsloven § 1-8.

Kommunenes arealplaner og enkeltsaksbehandling skal bidra til å hindre nedbygging av 100mbeltet, og forbedre forholdene for de allmenne interesser. Vi vil oppfordre kommunene til å følge opp ulovlige tiltak og ferdselshindre i strandsonen. Vi minner om at etablering av kunstige sandstrender kan være søknadspliktig etter både plan- og bygningsloven og forurensningsloven.

I de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen gis det klare føringer for planlegging i 100m-beltet. Byggeforbudet skal praktiseres strengt og dispensasjoner skal unngås. De angitte retningslinjene i punkt 5.2 må vurderes samlet. Vi vil fremheve at det ikke skal tillates bygging og landskapsinngrep på arealer som har betydning for andre formål. Eventuell utbygging må legges til områder som ikke innehar slike verdier. Men også her skal det tas hensyn, slik at ulempene blir minst mulig for allmenne interesser. Utgangspunktet er at nye bygninger skal trekkes vekk fra sjøen og at eventuelle utvidelser av eksisterende bygg i utgangspunktet skal skje i retning bort fra sjøen. Det skal legges vekt på løsninger som bedrer eksisterende situasjon for blant annet landskap og friluftsliv. I byer og tettsteder er allmenn tilgjengelighet til strandsonen spesielt viktig.

Mange av de samme interessene gjør seg gjeldende langs vann og vassdrag. Kommunene må også her sikre viktige verdier i sin planlegging og enkeltsaksbehandling. Vi viser også til de rikspolitiske retningslinjene som gjelder for vernede vassdrag.

For å nå målet om god miljøtilstand i vannforekomstene er kommunens arealplanlegging viktig. Kommunene må legge vekt på at endret arealbruk langs vann og vassdrag ikke får negativ påvirkning på vannmiljøet. Hensynet til vannkvaliteten skal være tema på alle plannivåer. Planprosessene må synliggjøre hvordan nye tiltak og inngrep kan påvirke miljøtilstanden til en vannforekomst, og dette må veies opp mot miljømålet til vannforekomsten. Det kan være behov for restriksjoner på arealbruken for å ivareta naturmiljøet i og langs vassdrag, innsjøer og sjøområder. Ikke minst er det viktig at drikkevannskildene får beskyttelse.

Vannforekomstene skal som et minimum ha god økologisk og god kjemisk tilstand. Tilstanden i overflatevann skal beskyttes mot forringelse, forbedres og gjenopprettes, jf. vannforskriften. Vannforskriften er fulgt opp gjennom regionale vannforvaltningsplaner som er retningsgivende for videre forvaltning.

Fjellområder

Fjellområdene er viktige å ivareta av hensyn til flere allmenne hensyn. Natur-, landskap og friluftsverdier står sterkt i disse områdene. I flere av fjellområdene er det også bestander av villrein. I Buskerud er det i alt fire villreinstammer som holder til på Hardangervidda, Norefjell-Reinsjøfjell, Blefjell og Nordfjella. Norge har som eneste land i Europa, med intakte høyfjellsøkosystemer og bestander av villrein, et internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen og dens leveområder. Villrein er derfor en nasjonal ansvarsart. Utbygging, motorisert ferdsel, infrastrukturtiltak og friluftslivsaktiviteter er framhevet som utfordringer for villreinen. Dette resulterer i fragmentering av leveområder og økte forstyrrelser.

Regjeringen legger til grunn at plan- og bygningsloven skal brukes for å få en god styring av arealbruken og avveining av interessemotsetninger i fjellet. Regionale og kommunale planer i fjell og utmark bør avklare langsiktige utbyggingsgrenser og sikre en god balanse mellom utbygging og vern.

I Buskerud er det utarbeidet regionale planer for Nordfjella og Hardangervidda. Videre er det startet opp et arbeid med regional plan for Norefjell-Reinsjøfjell som forventes vedtatt i 2019/2020. Målsettingen for disse planene er blant annet å sikre villreininteressene, men planene avklarer også områder for utbygging og friluftsliv. Planene skal sikre en bærekraftig forvaltning av fjellområdene. Fylkesmannen forventer at kommunene følger opp disse planene i sin arealforvaltning.

Oslo og Viken er landets nest største hytteregion. Mange kommuner har vedtatt planer som innebærer omfattende hyttebygging, særlig i fjellområdene, for mange år framover. Kommunene må dokumentere behovet for nye hytteområder når nye planer legges fram, og i større grad få fram og vektlegge konsekvensene for natur-, landskap- og friluftsliv.

Fortetting av eksisterende fritidsboligområder betyr mindre press på øvrige natur- og friluftsområder. Fortettingen må skje med kvalitet. Vi viser til veilederen fra 2005 om planlegging av fritidsbebyggelse. Det er startet opp et revideringsarbeid av veilederen, og det skal avklares behov for statlige planretningslinjer for fjellområdene.

Naturmangfold og sammenhengende blågrønne strukturer

Naturmangfoldet i Oslo og Viken er variert og rik. En stor andel av artene på Norsk rødliste finnes her. Dette skyldes blant annet geologi og klima, samt at vi innenfor Oslo og Viken har hele gradienten fra kyst- og lavland til skog og høyfjell. I kategoriene kalkrike områder i skog og langs kysten, myr og våtmark, har vi mange rødlistede naturtyper som må ivaretas. Omdisponering av skog og myr til andre formål bidrar også til klimagassutslipp og negative konsekvenser for naturmangfold og økosystemtjenester.

Arealendringer som innebærer tap og fragmentering av leveområder er den klart største trusselen mot naturmangfoldet. Arter er avhengige av sammenhengende og nærliggende leveområder for å kunne forflytte seg, utveksle genmateriale, og dermed overleve i et langsiktig perspektiv.

Konsekvenser for naturmangfoldet må utredes i forbindelse med utarbeidelsen av arealplaner. I mange kommuner i Oslo og Viken er kunnskapsgrunnlaget for dårlig til at man kan legge eksisterende kunnskap til grunn for nye planer. Dette gjelder særlig nordvest og øst i Viken. Når kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt har kommunene et ansvar for å stille krav om ny kunnskap, gjennom kartlegging, når nye planer for utbygging utarbeides. Alternativt må føre-var-prinsippet vektlegges tungt.

Det pågår et arbeid med ny kunnskap om naturen, basert på Artsdatabankens type- og beskrivelsessystem Natur i Norge (NiN). All naturtypekartlegging fremover skal skje etter denne instruksen. Kommunene må bruke Miljødirektoratets instruks når de selv iverksetter og stiller krav om naturtypekartlegging.

Resultatet fra kartleggingene gjøres tilgjengelig i Naturbase. Dette bidrar til et bedre kunnskapsgrunnlag til bruk i arealplanleggingen. Kommunene oppfordres også til å spille inn forslag til nye områder som bør inngå i den årlige naturtypekartleggingen i regi av Miljødirektoratet.

Kommunene har et særskilt ansvar for forvaltningen av utvalgte naturtyper. I Oslo og Viken har vi per i dag følgende utvalgte naturtyper:

  • hule eiker
  • kalklindeskog
  • kalksjøer
  • kystlynghei
  • slåttemark
  • slåttemyr

Hensynet til utvalgte naturtyper skal veie tungt i arealplanlegging og i dispensasjons- og byggetillatelser. Kommuner er pålagt å kunngjøre tillatelser til tiltak. Alle vedtak om inngrep i utvalgte naturtyper skal legges inn i Miljøvedtaksregisteret.

Masseforvaltning

Stort utbyggingspress og mange store infrastrukturprosjekter fører til mye flytting av masser. Dette har en rekke negative forhold knyttet til seg. Myndigheter og private aktører må samarbeide for å få til en bærekraftig ressurs- og arealforvaltning på dette saksfeltet, og hindre forurensning. Det er behov for en felles forståelse og praktisering av relevant lovverk og til en enhetlig bruk av begreper.

Massehåndtering, inkludert endelig disponering, må være en del av den tidlige planprosessen. Det bør i utbyggingsprosjekter vurderes krav om å utrede massebalansen, og å vurdere plangrep som reduserer masseoverskuddet. Overskuddsmasser bør, om mulig, brukes til gjenvinning fremfor å legges i deponi. Vi anbefaler at kommunene før de planlegger massedisponering får en oversikt over prosjekter med massebehov i regionen.

Akershus fylkeskommune vedtok en regional plan for masseforvaltning i 2016. Østfold fylkeskommune utarbeidet samme år en fagrapport om råstoffuttak og masser, og har retningslinjer for dette i fylkesplanen Østfold mot 2050. For kommunene som er omfattet av markaloven minner vi om at det er svært strenge rammer for hvilke tiltak som kan tillates innenfor marka.

Miljødirektoratet har startet arbeidet med å lage en forskrift som regulerer disponering av overskuddsmasser av jord og stein som ikke er forurenset – og som ikke gjenvinnes. Vi anbefaler kommunene å følge med på Miljødirektoratets og Fylkesmannens nettsider.

Digitalisering og effektivisering

Det er ønskelig å øke bruken av digitale verktøy for å bidra til bedre og mer effektive planprosesser. Kommunikasjon mellom myndigheter bør skje digitalt, slik at det blir mest mulig effektivt. Vi legger til grunn at plankart blir utarbeidet i tråd med gjeldende SOSI-standard og Nasjonal produktspesifikasjon og digitalt planregister. Det offentlige kartgrunnlaget (DOK) må benyttes når plankartet skal utarbeides. Det at plankart er lesbart og lett å forstå er spesielt viktig for medvirkning fra de som har mindre kunnskap om arealplanlegging. Illustrasjonskart kan utarbeides for å tydeliggjøre konsekvensene av planforslaget.

Ved høring av planforslag ber vi kommunene om å oversende alle aktuelle høringsdokumenter. Dette kan skje ved hjelp av digital post eller e-post. Vi ber også om å få tilsendt vedtatte planer og kommunens saksframlegg med vedtak.

En effektiv planbehandling forutsetter god kjennskap til lovverk og føringer. Kommunen må sørge for å ha tilgang til nødvendig faglig kompetanse. Vi ber kommunene informere private plankonsulenter og leverandører om føringene i dette brev. Forskrift om behandling av private forslag til detaljregulering stiller krav til tilgjengeliggjøring av planinitiativ og referat fra oppstartsmøte. Vi ber om at disse oversendes ved varsel om oppstart av reguleringsplanarbeid. God informasjon tidlig i planprosessen kan redusere risikoen for konflikt og innsigelser ved høring av planforslag.

Samordning og interesseavveining

Kommuneplanene skal ivareta både kommunale, regionale og nasjonale mål, interesser og oppgaver. Fylkesmannen har forståelse for at kommunene kan ha store utfordringer når det gjelder oversikt, samordning og avveining av statlige føringer for kommunal planlegging.

Viktige forutsetninger for å få til gode planprosesser er god dokumentasjon og åpenhet i planprosesser som leder fram til vedtak. Vi anbefaler bruk av regionalt planforum for å avklare interessekonflikter.

Kommunen har ansvaret for at plan- og bygningslovens formelle krav til innhold og planprosess oppfylles i planarbeidet. Fylkesmannen har erfaring med at planprosessene går mer effektivt når lovverk og føringer følges. Kommunene har en viktig rolle i å sikre kvaliteten på private planforslag som legges ut til offentlig ettersyn.

Fylkesmannens rolle

Fylkesmannen skal arbeide for at Stortingets og regjeringens vedtak, mål og retningslinjer følges opp i kommunale planer. Fylkesmannen er fagmyndighet innen landbruk, miljøvern, helse og samfunnssikkerhet, og skal se til at barn og unges interesser og andre sårbare grupper blir ivaretatt i planleggingen. Fylkesmannens rolle i høringsprosessen er å ivareta nasjonale og vesentlige regionale interesser i planleggingen. Reguleringsplaner som er i samsvar med kommuneplan, og som ikke utfordrer lovkrav eller nasjonale eller vesentlige regionale interesser, kan bli besvart med enkle standardbrev.

Innsigelser kan fremmes når det er nødvendig for å sikre at kommunene ikke vedtar planer i strid med nasjonale eller vesentlige regionale interesser. Vi anbefaler rundskriv H-2/14 fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet for ytterligere informasjon om innsigelser og håndtering av dette. Klima- og miljødepartementet har utarbeidet et rundskriv T-2/16 Nasjonale og vesentlige regionale innsigelser på miljøområdet – klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Landbruks- og matdepartementet har også gitt føringer og retningslinjer for fylkesmennenes bruk av innsigelser.

Fylkesmannens samordningsrolle

Samordning av statlige innsigelser er fra 2019 innført som en nasjonal ordning. Dette medfører at alle statlige innsigelser skal samordnes av Fylkesmannen før de sendes til kommunen. Vi viser til vårt brev av 8.1.2019 for mer informasjon om rollen, og om ordningen med samordning av innsigelser.

Meklingsinstituttet

I de fleste saker bør innsigelseskonflikter kunne løses uten bruk av formell mekling. I de saker der det foreligger innsigelse til et planforslag, og kommunen ikke finner å kunne ta hensyn til innsigelsen skal det ordinært foretas mekling mellom partene. Fylkesmannen ønsker en god og tidlig dialog med kommunen i planer hvor det er fremmet innsigelse. Det er viktig at kommunen gjør en grundig vurdering av muligheten for å ta innsigelsen til følge før Fylkesmannen anmodes om mekling. Fylkesmannen forventer at planforslaget og innsigelsene er behandlet i kommunens planutvalg etter høring, før kommunen ber om mekling. Mekling mellom partene skal skje før kommunestyrets endelige vedtak av planen.

Klageinstans og juridisk veiledning

Fylkesmannen er delegert myndighet fra departementet for å være klageinstans på kommunale vedtak etter plan- og bygningsloven i byggesaker, dispensasjonssaker og saker som gjelder reguleringsplaner. Fylkesmannen vil i klagebehandlingen blant annet kunne vurdere om saksbehandlingsreglene er fulgt og om vedtaket har gyldig innhold.

Vi har forståelse for at kommunene kan ha behov for å avklare juridiske problemstillinger i kommuneplanens arealdel og i reguleringsplaner. Vi anbefaler at kommunene sørger for å avklare juridiske spørsmål i god tid før offentlig ettersyn. Det er ikke Fylkesmannens prioriterte oppgave å kontrollere lovligheten av kommunale planer ved høring av planforslag. Én framgangsmåte er å bruke Kommunal- og moderniseringsdepartementets hjemmeside. Her finnes det veiledere, rundskriv, tolkningsuttalelser om plan- og bygningslov, og kommentarer til lovens bestemmelser.


Vi ser frem til et godt og konstruktivt samarbeid!

 

Vennlig hilsen

Valgerd Svarstad Haugland                              Trond Rønningen
fylkesmann                                                     assisterende fylkesmann


Vedlegg:
1 Oversikt over føringer innenfor Fylkesmannens ansvarsområde