Retningslinjer til kommunale vedtak om smittevern

Fylkesmannen har fått i oppdrag å samle inn lokale vedtak om smittevern, herunder karanteneregler og å veilede om hvordan slike regler kan utformes slik at de er forholdsmessige og ellers i samsvar med smittevernloven. I denne artikkelen samler vi våre tilbakemeldinger på disse vedtakene.  

Vi viser først til vår artikkel som ble publisert 18. mars og sendt ut på e-post til alle kommunene. Vi mottar nå løpende vedtak fra kommuner. Basert på de vedtak vi har mottatt så langt ønsker vi å komme med noen presiseringer. 
 
Denne artikkelen blir oppdatert fortløpende, og sendes ut til kommunene når vi har gjort oppdateringer. Vi systematiserer artikkelen slik at den oppdateres kronologisk, med nyeste oppdatering først. Vi daterer det vi skriver og alt som står i denne artikkelen er gjeldende frem til vi skulle ta det bort.  
 
Det vi skrev den 20. mars er våre mer generelle retningslinjer til de kommunale vedtakene etter smittevernloven § 4-1, jf. § 1-5, mens senere oppdateringer vil være oppdaterte påpekninger til de kommunale vedtakene. 

OPPDATERING 25. MARS: Etter at vi har gjennomgått alle de kommunale vedtakene som er fattet per 24. mars så vil vi her komme med noen mer konkrete og oppdaterte påpekninger. 
 

  • Overordnet understreker Fylkesmannen smittevernloven § 4-1 er en inngrepshjemmel, og at det at klare utgangspunktet etter smittevernloven er frivillighet. Hvis en kommune vedtaksfester strengere begrensninger for virksomheter enn det som fremgår av eksplisitte nasjonale råd så må det kunne begrunnes i tilstrekkelig tungtveiende lokale forhold for å kunne oppfylle kravet i smittevernloven § 4-1, jf. § 1-5. 

  • Vi gjør oppmerksom på at de nasjonale vedtakene om karantene m.m. er hjemlet i smittevernloven §§ 4-3 og 7-12. Kommunens hjemmel for å iverksette smitteverntiltak finner man i § 4-1, bestemmelsene er ikke likelydende. 
  • Fylkesmannen ser at mange kommunale vedtak inneholder ulike bestemmelser som retter seg mot innbyggerne direkte. Dette er tiltak som er formulert som råd og forventninger om oppførsel. Eksempler: 1) Den enkelte må holde 1 meter avstand fra andre i butikker, 2) alle som benytter kollektivtransport skal ta særlig hensyn til sine medreisende og 3) håndhilsning, klemming og annen nærkontakt skal unngås. 
     
    Smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav a-e setter absolutte skranker for hva kommunen kan vedta. Bestemmelsen åpner ikke av regulering av enkeltpersoners adferd på denne måten.  I smittevernloven § 8-1 står det videre at overtredelse av «vedtak gitt med hjemmel i loven» kan straffes med bot eller fengsel. Når kommuner vedtaksfester denne type råd og god praksis rettet mot innbyggerne så ilegger kommunen samtidig et straffeansvar for den enkelte innbygger hvis man f. eks. ikke holder 1 meters avstand inne på butikken. Dette vurderer Fylkesmannen at er i strid med smittevernloven § 4-1 første ledd, jf. § 1-5.  
     
    Fylkesmannen anmoder derfor kommunene om at vedtak i så stor grad som mulig må rettes mot arrangører og virksomheter, ikke mot innbyggerne. Bokstav e åpner for pålegg til private eller offentlige om rengjøring, desinfeksjon eller destruksjon av gjenstander eller lokaler. Andre råd til innbyggerne i kommunen for å begrense smitte knyttet til personlig hygiene, avstand m.m. må tas ut av vedtakene etter § 4-1, men kan gis som generell veiledning til befolkningen.

    Fylkesmannen forventer at kommuner i fylket gjør nødvendige endringer i egne vedtak opp mot dette.

    Vi legger til at vi ser kommuners behov for å informere om egne og nasjonale myndigheters råd og god praksis på en klar måte ut til egne innbyggere. I stedet for å legge dette inn i vedtak og dermed ilegge et potensielt straffeansvar til den enkelte så anbefaler Fylkesmannen at kommuner kan lage informasjonsskriv e.l. Da får man oppnådd formålet med å informere om råd samtidig som man ikke forbyr atferd.


  • Utenom for tiltak etter smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav c, er det ikke formelt krav i loven om at kommunale vedtak må ha en sluttdato. Fylkesmannen anbefaler imidlertid at kommuner alltid setter en sluttdato på sine vedtak, f. eks. 14 dager fra vedtaksdato. Dette fordi det vil sikre en jevn evaluering av vedtakene, og at man må ta stilling til tiltakene på nytt. 

     
  • Mange gjeldende kommunale vedtak fattes fremdeles av kommuneoverlegen, ikke av kommunestyret. Vi vurderer at vedtak i dag stort sett ikke vil være hastevedtak. Vedtak må derfor fattes i henhold til kommunens delegegasjonseglement, og vi minner at prinsipielle saker ikke kan delegeres til administrasjonen jf. Kommuneloven § 13-1 sjette ledd

     
  • Flere kommuner skriver i vedtaket at kommunen ikke påtar seg økonomisk ansvar som følge av tiltakene. Fylkesmannen påpeker at vanlige regler om erstatning for offentlige rådighetsinnskrenkninger gjelder også for denne type vedtak, og at et slikt punkt i vedtak derfor bør tas ut. 


ORIGINAL ARTIKKEL FRA 20. MARS: Systemet er slik at der det foreligger et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, så kan kommunen vedta det som står i smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav a-e.  

Vi understreker at om det ikke er nevnt i disse bestemmelsene så kan heller ikke kommunen fatte vedtak om slikt tiltak.   

Kompetansen til å fatte vedtak etter smittevernloven § 4-1 er lagt til kommunestyret, jf. første ledd. Etter femte ledd i bestemmelsen står det: «I hastesaker kan kommunelegen utøve den myndighet kommunestyret har etter denne paragrafen.». Fylkesmannen understreker at i saker som ikke haster vil kommunelegens myndighet være avgrenset av kommunens delegasjonsreglement og til saker «som ikke har prinsipiell betydning», jf. kommuneloven § 13-1, 6. ledd.  

For vedtak om isolering og karantene, jf. § 4-1 bokstav d er det en særlig tidsbegrensning: «isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil sju dager om gangen.» Kommunen har etter dette ikke lov til å fatte vedtak om isolering eller karantene over 7 dager. Vi har sett eksempler på vedtak om karantene i 14 dager. Er det behov for å opprettholde et tiltak etter bestemmelsen utover sju dager, er det nødvendig å gjøre et nytt formelt vedtak i saken.  

Før en kommune iverksetter tiltak med hjemmel i smittevernloven § 4-1 skal kommunen ta stilling til følgende vurderingskriterier, jf. smittevernloven § 1-5 

For det første er utgangspunktet frivillighet, det skal være et hovedprinsipp ved alle tiltak.  

Videre må kommunen ta stilling til følgende:  

  1. Foreligger det en klar medisinskfaglig begrunnelse for tiltaket? 
  2. Er tiltaket nødvendig av hensyn til smittevernet?  
  3. Er tiltaket tjenlig etter en helhetsvurdering? (forholdsmessighet) 

Til punkt 1 ønsker Fylkesmannen å presisere at det er gitt flere nasjonale forskrifter for å begrense spredning av koronavirus/Covid-19 bl.a.  

Vedtak etter lov om vern mot smittsomme sykdommer § 4-1 andre ledd om møteforbud og stenging av virksomhet 

Forskrift om karantene mv. ved ankomst til Norge 

Forskrift om bortvisning mv. av utlendinger uten oppholdstillatelse i riket av hensyn til folkehelsen 

Forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbrudd av Covid-19 

Skal kommunene vedta strengere tiltak enn det som er vedtatt nasjonalt knyttet til smittevern i forbindelse med koronasituasjonen må det foreligge en medisinskfaglig vurdering som tilsier at lokale forhold krever ytterligere tiltak og at tiltaket vil ha en reell effekt på smittevernet lokalt 

Vi viser til forarbeidene til endringer i smittevernloven (Prop.91 L (2018–2019)) punkt 4.2: « det må foreligge en klar medisinskfaglig begrunnelse ved iverksetting av et tiltak. Dette vilkåret innebærer at smitteverntiltaket må være relevant for den sykdommen det gjelder og at tiltaket alene eller sammen med andre tiltak har vist effekt i lignende situasjoner.» 

Folkehelseinstituttet har 19. mars gitt anbefalinger om lokale karantener og innreiseregler, hvor det konkluderes med:  

«Det er heller ikke gitt at en total forsegling av et lite samfunn vil medføre den ønskede utflatingen av smittekurven. Det kan tvert imot medføre at svært mange blir syke samtidig når grensene åpnes, kanskje på et tidspunkt uten like stort fokus på generelle smittereduserende tiltak.  

Innreiseregler og karantene mellom kommuner og landsdeler anses derfor å ha liten effekt på smittespredningen i Norge nå.  

Sett i forhold til potensielle skadevirkninger, både med hensyn til frykt og frihet for den enkelte, anbefaler derfor Folkehelseinstituttet ikke å iverksette slike tiltak  

Til punkt 2: Tiltaket må være nødvendig for å forebygge smitte. Samtidig kan det tenkes at det foreligger åpenbar smittefare, men hvor omstendighetene for øvrig tilsier at et ellers begrunnet tiltak ikke vil ha noen hensikt. Er tiltaket ikke nødvendig skal det heller ikke settes i verk 

 For eksempel har Helsedirektoratet per 17. mars gjort følgende vurdering av behov for begrensninger i varetilbudet for å bidra til smittebegrensning: «Det er ikke behov for begrensninger i varetilbud i varehandelen, inkludert dagligvarebutikker for å bidra til smittebegrensning. Per 17. mars 2020 er det ikke noe som tyder på at koronavirus smitter via mat og drikkevann. Næringsmiddelvirksomheter anbefales å følge de generelle hygienerådene.» 

Til punkt 3: Videre skal tiltaket fremstå som tjenlig ut fra en helhetsvurdering. Dette innebærer at tiltaket må kunne gjennomføres uten å påføre dem som tiltaket gjelder unødig stor ulempe eller skade, og uten urimelig krenkelse av enkeltpersoners integritet. Nytten av tiltaket må altså veies opp mot den belastning og ulempe tiltaket påfører den enkelte. Nytten må også vurderes opp mot nasjonale tiltak som allerede er innført, og ulempevurderingen må også se hen til totalvirkningen av alle tiltak som er innført jf. veileder til smittevernloven (IK-8/95) 

Det er viktig at kommunenes vedtak om karantenepåbud gjør unntak for helt nødvendige forflytninger av personer. To eksempler på viktige unntak finner man i forskrift om karantene mv. ved ankomst til Norge § 2, som lyder: "Personer som krysser grensen mellom Sverige og Norge eller Finland og Norge under reise mellom bolig og arbeidssted, og når de er i arbeid, er unntatt fra § 1." og "Personer som er strengt nødvendige for å kunne opprettholde forsvarlig drift av kritiske samfunnsfunksjoner og ivareta befolkningens grunnleggende behov, herunder personer som gjennomfører vare- og passasjertransport, er unntatt fra § 1. Bruk av unntaket skal avklares med virksomhetsledelsen". Se også brev om varetransport som ligger som vedlegg i høyremargen. 

Fylkesmannen har merket seg at noen kommuner har vedtatt tiltak om karantene for alle, eller for personer fra en stor del av landet, med åpning for at ledelsen av virksomheter på Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sin liste over samfunnskritiske personer kan unnta nøkkelpersonell fra dette karantenekravet. Fylkesmannen anbefaler at kommunene vurderer om det er hensiktsmessig og forholdsmessig å legge opp til at ledelsen i samfunnskritiske funksjoner skal bruke tid på å unnta eget personell fra kommunale karantenekrav.  
 
Ellers understreker vi at der kommuner vedtar strengere karantenekrav enn det som følger av forskrifter og nasjonale vedtak, så må kommunen sikre at kritiske samfunnsfunksjoner blir ivaretatt. Strengere kommunale karantenekrav kan samtidig nødvendiggjøre at kommunen må utvide unntakene sammenlignet med de nasjonale forskriftene, for at dette skal kunne sikres i praksis. Dette må kommunen alltid vurdere konkret, og vi anbefaler at kommuner har kontakt med relevante samfunnsaktører for å sikre dette i praksis. Vi viser også til KS sin artikkel om dette.