Retningslinjer til kommunale vedtak om smittevern

Fylkesmannen har fått i oppdrag å samle inn lokale vedtak om smittevern, herunder karanteneregler og å veilede om hvordan slike regler kan utformes slik at de er forholdsmessige og ellers i samsvar med smittevernloven.

Basert på de lokale vedtak vi har fått tilgang til, ønsker vi å komme med noen presiseringer:  

Systemet er slik at der det foreligger et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, så kan kommunen vedta det som står i smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav a-e.  

Vi understreker at om det ikke er nevnt i disse bestemmelsene så kan heller ikke kommunen fatte vedtak om slikt tiltak.   

Kompetansen til å fatte vedtak etter smittevernloven § 4-1 er lagt til kommunestyret, jf. første ledd. Etter femte ledd i bestemmelsen står det: «I hastesaker kan kommunelegen utøve den myndighet kommunestyret har etter denne paragrafen.». Fylkesmannen understreker at i saker som ikke haster vil kommunelegens myndighet være avgrenset av kommunens delegasjonsreglement og til saker «som ikke har prinsipiell betydning», jf. kommuneloven § 13-1, 6. ledd.  

For vedtak om isolering og karantene, jf. § 4-1 bokstav d er det en særlig tidsbegrensning: «isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil sju dager om gangen.» Kommunen har etter dette ikke lov til å fatte vedtak om isolering eller karantene over 7 dager. Vi har sett eksempler på vedtak om karantene i 14 dager. Er det behov for å opprettholde et tiltak etter bestemmelsen utover sju dager, er det nødvendig å gjøre et nytt formelt vedtak i saken.  

 

Før en kommune iverksetter tiltak med hjemmel i smittevernloven § 4-1 skal kommunen ta stilling til følgende vurderingskriterier, jf. smittevernloven § 1-5.  

For det første er utgangspunktet frivillighet, det skal være et hovedprinsipp ved alle tiltak.  

Videre må kommunen ta stilling til følgende:  

  1. Foreligger det en klar medisinskfaglig begrunnelse for tiltaket? 
  2. Er tiltaket nødvendig av hensyn til smittevernet?  
  3. Er tiltaket tjenlig etter en helhetsvurdering? (forholdsmessighet) 

Til punkt 1 ønsker Fylkesmannen å presisere at det er gitt flere nasjonale forskrifter for å begrense spredning av koronavirus/Covid-19 bl.a.  

  • Vedtak etter lov om vern mot smittsomme sykdommer § 4-1 andre ledd om møteforbud og stenging av virksomhet 
  • Forskrift om karantene mv. ved ankomst til Norge 
  • Forskrift om bortvisning mv. av utlendinger uten oppholdstillatelse i riket av hensyn til folkehelsen 
  • Forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbrudd av Covid-19 

Skal kommunene vedta strengere tiltak enn det som er vedtatt nasjonalt knyttet til smittevern i forbindelse med koronasituasjonen må det foreligge en medisinskfaglig vurdering som tilsier at lokale forhold krever ytterligere tiltak og at tiltaket vil ha en reell effekt på smittevernet lokalt.  

Vi viser til forarbeidene til endringer i smittevernloven (Prop.91 L (2018–2019)) punkt 4.2: « …det må foreligge en klar medisinskfaglig begrunnelse ved iverksetting av et tiltak. Dette vilkåret innebærer at smitteverntiltaket må være relevant for den sykdommen det gjelder og at tiltaket alene eller sammen med andre tiltak har vist effekt i lignende situasjoner.» 

Folkehelseinstituttet har 19. mars gitt anbefalinger om lokale karantener og innreiseregler, hvor det konkluderes med:  

«Det er heller ikke gitt at en total forsegling av et lite samfunn vil medføre den ønskede utflatingen av smittekurven. Det kan tvert imot medføre at svært mange blir syke samtidig når grensene åpnes, kanskje på et tidspunkt uten like stort fokus på generelle smittereduserende tiltak.  

Innreiseregler og karantene mellom kommuner og landsdeler anses derfor å ha liten effekt på smittespredningen i Norge nå.  

Sett i forhold til potensielle skadevirkninger, både med hensyn til frykt og frihet for den enkelte, anbefaler derfor Folkehelseinstituttet ikke å iverksette slike tiltak.»  

Til punkt 2: 
Tiltaket må være nødvendig for å forebygge smitte. Samtidig kan det tenkes at det foreligger åpenbar smittefare, men hvor omstendighetene for øvrig tilsier at et ellers begrunnet tiltak ikke vil ha noen hensikt. Er tiltaket ikke nødvendig skal det heller ikke settes i verk.  

 For eksempel har Helsedirektoratet per 17. mars gjort følgende vurdering av behov for begrensninger i varetilbudet for å bidra til smittebegrensning: «Det er ikke behov for begrensninger i varetilbud i varehandelen, inkludert dagligvarebutikker for å bidra til smittebegrensning. Per 17. mars 2020 er det ikke noe som tyder på at koronavirus smitter via mat og drikkevann. Næringsmiddelvirksomheter anbefales å følge de generelle hygienerådene.» 

Til punkt 3: 
Videre skal tiltaket fremstå som tjenlig ut fra en helhetsvurdering. Dette innebærer at tiltaket må kunne gjennomføres uten å påføre dem som tiltaket gjelder unødig stor ulempe eller skade, og uten urimelig krenkelse av enkeltpersoners integritet. Nytten av tiltaket må altså veies opp mot den belastning og ulempe tiltaket påfører den enkelte. Nytten må også vurderes opp mot nasjonale tiltak som allerede er innført, og ulempevurderingen må også se hen til totalvirkningen av alle tiltak som er innført jf. veileder til smittevernloven (IK-8/95).  

Det er viktig at kommunenes vedtak om karantenepåbud gjør unntak for helt nødvendige forflytninger av personer. To eksempler på viktige unntak finner man i forskrift om karantene mv. ved ankomst til Norge § 2, som lyder: "Personer som krysser grensen mellom Sverige og Norge eller Finland og Norge under reise mellom bolig og arbeidssted, og når de er i arbeid, er unntatt fra § 1." og "Personer som er strengt nødvendige for å kunne opprettholde forsvarlig drift av kritiske samfunnsfunksjoner og ivareta befolkningens grunnleggende behov, herunder personer som gjennomfører vare- og passasjertransport, er unntatt fra § 1. Bruk av unntaket skal avklares med virksomhetsledelsen". Se også brev om varetransport som ligger som vedlegg i høyremargen. 

Fylkesmannen har merket seg at noen kommuner har vedtatt tiltak om karantene for alle, eller for personer fra en stor del av landet, med åpning for at ledelsen av virksomheter på Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sin liste over samfunnskritiske personer kan unnta nøkkelpersonell fra dette karantenekravet. Fylkesmannen anbefaler at kommunene vurderer om det er hensiktsmessig og forholdsmessig å legge opp til at ledelsen i samfunnskritiske funksjoner skal bruke tid på å unnta eget personell fra kommunale karantenekrav.  
 
Ellers understreker vi at der kommuner vedtar strengere karantenekrav enn det som følger av forskrifter og nasjonale vedtak, så må kommunen sikre at kritiske samfunnsfunksjoner blir ivaretatt. Strengere kommunale karantenekrav kan samtidig nødvendiggjøre at kommunen må utvide unntakene sammenlignet med de nasjonale forskriftene, for at dette skal kunne sikres i praksis. Dette må kommunen alltid vurdere konkret, og vi anbefaler at kommuner har kontakt med relevante samfunnsaktører for å sikre dette i praksis. Vi viser også til KS sin artikkel om dette.