En barndom for hele livet

Av fylkesmann Knut Storberget og direktør Solveig Hansen, Fylkesmannen i Innlandet

Dette innholdet er mer enn ett år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.

Publisert 05.05.2019

Hvis vi som hjelpere skal lykkes i å gjøre hverdagen for utsatte barn og unge enklere, må vi spørre ekspertene: De barn og unge selv. På besøksrunden vi i fylkesmannsembetet gjorde i Innlandet inviterte vi særskilt barn- og unge til å delta i møtene i kommunene. Allerede nå ser vi hvor verdifulle innspillene til Levi i Trysil eller Runi i Dovre og alle de andre er. Visst er det viktige å bygge firefeltsveg og dobbeltspora jernbane. Likevel må barn- og unges oppvekstvilkår i Innlandet være av fremste prioritet. Fylkesmannsembetet vil være en medspiller for alle gode krefter i Innlandet som gir barna trygghet og livskvalitet.

En god barndom varer livet ut. Det kan også en barndom som er utrygg gjøre. Opplevelser og erfaringer i barndommen gir avtrykk og har betydning for hvordan vi mestrer livene våre videre. Vi må bidra til at de gode opplevelsene blir varige, og at de som skaper utrygghet blir redusert.

Vi vet mye om hva som skal til for å gi barn og unge en god oppvekst. Trygge voksne, nære relasjoner, følelse av tilhørighet og tillit og gode barnehager og skoler er noen av de viktigste elementene. De aller fleste barn i Innlandet har det slik. De trives i barnehagen og på skolen. De opplever mestring, de har trygge og stabile hjemmeforhold, de er fornøyde med foreldrene sine og de har gode venner. De føler trygghet i eget nærmiljø, og de har fritidsaktiviteter de deltar i. Alt dette bidrar til å gi dem en rustning som gjør dem i stand til å møte utfordringer og hindringer på vegen videre.

Ifølge tall fra Ungdata er om lag tre av fire ungdomsskoleelever i Hedmark og Oppland optimister og tror at de kommer til å få et lykkelig liv. Selv om de fleste barn og unge i Innlandet har det godt, er det altfor mange som ikke har det.

I Innlandet bor det rundt 75.000 barn og unge i alderen 0-17 år. Ifølge tall fra Bufdir (2016) tilhører 11,5 prosent av disse lavinntektsfamilier. 4,5 prosent av barn og unge i aldersgruppen 0-22 år mottar hjelp fra barnevernet. Vi vet at både barnefattigdom og det å være under barnevernets omsorg gjør barn mer sårbare. Sårbarhet hos barn har ulike årsaker, og det kan oppstå brått. Problemer knyttet til skolegang, rus, vold eller psykisk helse skaper store utfordringer for mange barn og deres familier. For mange av familiene er utfordringene sammensatt. Tilsvarende sammensatt er hjelpebehovet. Det trengs bistand fra flere instanser, og det trengs bistand over tid.

Det mangler ikke instanser som kan bistå. Samtidig viser rapporter at vi som utgjør hjelpeapparatet ikke alltid bidrar til å gjøre hverdagen enklere for de utsatte barna og familiene deres. Tvert imot kan vi forsterke utfordringene og gjøre dem verre. Ikke sjelden hører vi om familier som har et tosifret antall instanser å forholde seg til, alle med ulike ansvarsområder. Hver for seg kan disse instansene gjøre det de kan til det beste for barnet og familien, men når alle arbeider ut fra sitt eget ansvarsområde, blir det for liten tid til å jobbe med helheten. Vi må bli flinkere til å se hele mennesker, slik at forskjellige instanser og forskjellige nivåer spiller sammen. Her vil vi at Fylkesmannen skal gjøre en forskjell.

Fylkesmannen har som oppdrag å være pådriver for tverretatlig samarbeid for utsatte barn og unge og familiene deres. Gjennom informasjon, veiledning og oppfølging av kommunene skal Fylkesmannen bidra til et samlet og samordnet tjenestetilbud til utsatte barn og unge og deres familier innen fagområdene barnehage, skole, barnevern, helse, sosiale tjenester og arbeidsliv. Samtidig har Fylkesmannen og andre statlige etater selv en veg å gå for å bygge ned høye silovegger.

Fylkesmannen vil at vi spør barnet, ungdommen og familiene deres: Hva kan vi gjøre for å bedre situasjonen? Barn og unge har allerede en lovfestet rett til å uttale seg i saker som angår dem. Likevel syns nok mange voksne at dette er vanskelig å få til i praksis. Ikke fordi vi ikke vil, men kanskje fordi vi ikke alltid vet hvordan. Det er derfor nødvendig at alle som arbeider med barn og unge får tilført slik kompetanse. Som ny fylkesmann ønsker jeg meg derfor et panel av barn og unge i Innlandet som vi kan ha dialog med.

Velger vi å ta utgangspunkt i barnet og familienes behov og synspunkter, framfor at hver enkelt tjeneste avgrenser sitt ansvarsområde, kan vi enklere finne fram til færre og mer treffsikre tiltak som hjelper raskere.

Når vi nå skal etablere nye strukturer og nye fylker skal vi gjøre hva vi kan for å møte barn og unge best mulig. Derfor er dette av de prioriterte områder for fylkesmannsembetet.