Forsuring og kalking

Forsuringen av vassdrag i Norge som følge av sur nedbør har pågått i lang tid. De første skadevirkningene begynte trolig å gjøre seg gjeldende allerede rundt år 1900. De alvorligste skadene er tap av fiskebestander og bestander av andre ferskvannsorganismer. Forsuring av vassdrag er i dag den største trusselen mot biologisk mangfold i ferskvann. Skader på fiskebestander medfører i tillegg reduserte muligheter til å utnytte fiske til rekreasjon og matauk.

Den sure nedbøren skyldes i hovedsak langtransportert luftbåren forurensning som stammer fra forbruk av fossile energikilder. Tilførselen av sur nedbør kan derfor kun reduseres gjennom internasjonale avtaler om reduksjoner i utslippene av svovel og nitrogen til atmosfæren. Gjennom slike avtaler om reduksjoner i utslipp av svovelgasser er svovelutslippene i Europa redusert med over 60 % fra 1980 til 2000. Som en følge av dette har konsentrasjonen av sulfat i nedbør avtatt med 55 - 80 % i Sør-Norge siden 1980.

Som et livreddende tiltak for å bevare gjenværende bestander av ferskvannsorganismer i de forsurede vassdragene inntil forsuringsproblemene er over, satses det store ressurser på vassdragskalking. I Oppland har vannet i ca 100 forsurede innsjøer vært kalket. Kalkingen i Oppland foregår hovedsakelig som innsjøkalking med helikopter. I tillegg kalkes noen rekrutteringsområder ved at det legges ut kalkholdig gytesubstrat i gytebekker og på gyteplasser i innsjøer.
Kalkingen har gitt gode resultater. Det tas årlig vannprøver i kalkingslokalitetene. Disse har vist jevnt god vannkvalitet etter at kalking er igangsatt. Kalkingen er også fulgt opp med biologiske undersøkelser, som viser at bestander både av fisk, krepsdyr og innsekter er restituert som følge av kalkingen. Mange vann hvor fiskemulighetene var ødelagt på grunn av forsuring har etter kalking blitt svært gode fiskevann.

Se resultater fra vannprøver i kalkingslokalitetene i 2016


Som en følge av at nedbøren er blitt mindre sur de senere årene, har det vært mulig å redusere kalkmengdene som årlig tilføres innsjøene, og i en del lokaliteter har det vært mulig å stoppe kalkingen inntil videre. Det vil imidlertid fortsatt være behov for kalking av mange vann i Oppland i en del år framover. På lengre sikt forventes det at kalkingen kan avsluttes i stadig flere lokaliteter. I en overgangsfase kan det være aktuelt å tilføre kalk på rekrutteringsarealer, etter at oppkalkingen av vannmassene avsluttes. Utviklingen i vannkvaliteten i kalkingslokalitetene følges jevnlig, slik at kalkingsbehovet løpende kan justeres.

Staten bekoster innkjøp av kalk, transport og spredning av kalken etter årlig søknad fra lokale grunneierlag eller fiskerforeninger. Lokale grunneierlag og fiskerforeninger bidrar med å formidle sine lokalkunnskaper til de som gjennomfører kalkingen og de er til stede å overvåker kalkingen i sine respektive områder. De bistår også i resultatoppfølgingen av kalkingen ved bla. å samle inn vannprøver. Alt øvrig fiskestellsarbeide i kalkingslokalitetene besørges og bekostes av grunneierlag og fiskerforeninger.