Over tid tilføres det betydelig med offentlige kalkingsmidler for å opprettholde akseptabel vannkvalitet. I den sammenheng er det viktig å evaluere om vannmiljøet restaureres som følge av kalking og redusert forsuring. I regi av Fylkesmannen pågår det derfor overvåking både av vannkjemi og biologisk status i kalkingsvatna.

Dyreplankton egner seg godt som indikator på biologisk effekt. Disse smådyrene utgjør det avgjørende næringsleddet mellom planteplankton og fisk. Mange fiskearter spiser dyreplankton hele livet, eller har viktige stadier som gjør det. Dette gjelder som regel yngelstadiet.

Krepsdyrsamfunnet i en bestemt lokalitet er stabilt. Forutsetningen er at det ikke blir utsatt for betydelige miljøfaktorer som langvarige klimaforandringer og økologisk stress. Det totale dyreplanktonsamfunnet egner seg derfor godt for å identifisere og studere økologisk stress, som forsuring og restaurering.

Ved å se på forekomsten av ulike småkrepsdyr som lever fritt i vannlagene, kan vi få et bilde på om vatna er i ferd med å bli restaurert fra forsuring. Når vannkvaliteten bedres ved kalking, responderer slike små planktonarter raskere enn fisk. Derfor er slike undersøkelser over dyreplankton vel egnet for å se om kalkingen har en positiv biologisk effekt i vatna, i tillegg til de rent vannkjemiske.

De høyereliggende delene av Finnemarka hører til de sterkest forsuringsrammede områdene i Buskerud. For å vurdere biologisk effekt av kalking er planktonsamfunnet i 51 vatn i Finnemarka, undersøkt med hensyn på biologisk restaurering i perioden 2000-2008. Av disse blir 40 vatn kalka, mens de 11 andre er referanselokaliteter.

De undersøkte innsjøene er kategorisert i 4 klasser fra kronisk sure til upåvirket av forsuring, men med ulik påvirkningsgrad av fisk. Sammen med data fra referanselokalitetene, gir dette mulighet for å studere og sammenligne naturlig restaurering og biologiske effekter av kalking.

Vatna i Finnemarka er fortsatt negativt påvirket av atmosfæriske forsurende utslipp. Noen av innsjøene har derfor fortsatt tydelig preg av forsuring. Flere innsjøer og tjern viser imidlertid nå tilnærmelsesvis total restaurering av dyreplankton. Den forsuringsfølsomme dyreplanktonarten Daphnia lacustris har blitt vanlig i hele området.

Store populasjoner av pelagisk fisk, som f.eks. abbor og pelagisk ørret, beiter imidlertid ned vanlige nøkkelarter av dyreplankton. Dette gjelder også D. lacustri. Selv om arten har kommet tilbake på grunn av mindre surt vann, kan den ha lav tetthet som følge av høgt predasjonstrykk. Dette kan forsinke restaureringsfasen. I innsjøer med høy fiskepredasjon kan derfor andre planktonarter dominere. Dette gjelder de mer gjennomsiktige artene som Daphnia cristata, Daphnia galeata og slektene Ceriodaphnia og Bosmina.

De mest kronisk sure innsjøene viser ikke vesentlig kjemiske eller biologiske forbedringer, selv om pH har økt noen tideler i løpet av de siste 30 årene. Enkelte av disse har imidlertid likevel fått forsurings-følsomme dyreplanktonarter, men i lite antall.

En annen forsuringsfølsom art er vannloppen Cyclops scutifer. Bortsett fra i de mest kronisk eller sterkt sure innsjøene, har arten kommet tilbake. Sannsynligvis har dette skjedd fra små restpopulasjoner, eller spredning fra nabolokaliteter.

Det foregår derfor en naturlig restaurering av dyreplankton i vatn i Finnemarka innen alle vanntyper. Dette skyldes både den omfattende kalkingen som har pågått i en årrekke, men også det faktum at den sure nedbøren har gått noe tilbake.

Selv om det er en forbedring av vannkvalitet og biologisk vannmiljø, vil det imidlertid fortsatt være behov for å kalke. Dette skyldes blant annet at også bufferevna i jordsmonnet og berggrunnen må
reetableres.


Les mer i relatert dokument.