I følge sosialtjenestelovens § 5-1 har de som ikke kan sørge for sitt
livsopphold gjennom arbeid, trygd, studielån eller andre økonomiske
støtteordninger, krav på økonomisk stønad.
Det kan også gis hjelp etter lovens § 5-2 for å overvinne eller tilpasse
seg en vanskelig livssituasjon. Økonomisk stønad etter
sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse og sosialtjenesten har
både rett og plikt til å utøve skjønn når den vurderer om det skal gis
stønad og hvor mye som skal gis.
Hensikten med stønaden er å gjøre søkeren selvhjulpen. Alle andre
løsninger skal prøves før sosialhjelp utbetales og hjelpen er ment å være
kortvarig.
Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, jf.
sosialtjenestelovens § 5-3. Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket
og ikke urimelig begrense stønadsmottakerens handle- og valgfrihet på en
urimelig måte. Fylkesmannen kan omgjøre vedtaket dersom vi finner at de
fastsatte vilkårene i en konkret sak er urimelige.
Utvalgte saker
Briller
Det var søkt om sosial stønad til briller. Kostnadsoverslaget fra optiker
var på over 3 tusen kroner.
Kommunen innvilget bare ca en fjerdedel av beløpet og viste til interne
retningslinjer og priser som begrunnelse.
Etter klage ble kommunens vedtak omgjort, slik at søker fikk tilskudd til
å dekke den summen som optiker hadde kommet fram til. Fylkesmannen kom
til at kommunens vedtak var åpenbart urimelig og begrunnet omgjøringen
hovedsakelig med at det ligger utenfor sosialtjenestens kompetanseområde
å overprøve optikers faglige vurderinger. Det at briller for eksempel er
kostbare, kan ikke brukes som argument av sosialtjenesten dersom dette er
den beste løsningen for den det gjelder.
Lån eller bidrag?
I følge sosialtjenestelovens § 5-4, kan det være aktuelt å yte stønad i
form av lån i situasjoner der sosialtjenesten etter en konkret vurdering,
mener at søkers økonomiske situasjon vil bedre seg innen kort tid. For
eksempel kan dette gjelde dersom søker er i ferd med å selge sin bolig
eller han/hun forventes å få nødvendige penger annen måte.
Tilbakebetalingsevnen skal altså være det sentrale vurderingstemaet i
spørsmålet om hvorvidt sosialhjelp skal innvilges som lån eller bidrag.
I en sak hadde sosialtjenesten innvilget sosial stønad til dekning av
strømutgifter som lån, dvs. at dette var regnet som en utgift til
nødvendig livsopphold. Begrunnelsen for å bruke denne stønadsformen var
at søker burde ha vært i stand til å dekke strømutgiftene selv etter som
vedkommende allerede hadde fått utbetalt supplerende sosial stønad til
formålet. I følge sosialtjenestens beregninger hadde søker et mindre
månedlig økonomisk underskudd i forhold til kommunens gjeldende satser
for sosial stønad da saken ble behandlet. Det ble likevel vist til at
inntektene ville øke etterfølgende måneder pga at 50% av trygdeinntekten
ville bli erstattet med arbeidsinntekt. Det forelå imidlertid ingen
konkrete opplysninger om hvordan økonomien ville se ut
framover. Klager hadde også vist til sin vanskelige
økonomiske situasjon og usikkerheten omkring fremtidig arbeidsevne.
Fylkesmannen vurderte derfor saken slik at kommunens uttalelse var lite
konkret i forhold til hvordan klagers fremtidige økonomi ville bli.
Fylkesmannen omgjorde derfor vedtaket fra lån til bidrag fordi kommunen
ikke hadde tilstrekkelig godtgjort at klager hadde tilbakebetalingsevne.
Medisinutgifter
I følge de statlige veiledende retningslinjene for stønad til livsopphold
og hva satsene omfatter, er utgifter til lege/medisiner i utgangspunktet
forutsatt dekket utenom livsoppholdsbeløpet.
Sosialtjenesten i en kommune hadde imidlertid som praksis å ”trekke” et
bestemt beløp fra sosialhjelpsnormen slik at dette kunne gå til fradrag
på reelle utgifter som søkere hadde til lege/medisiner.
I en konkret sak hvor klager var kronisk syk, ble beregningen av
medisinutgiftene påklaget.
Fylkesmannen konkluderte med at det er åpenbart urimelig av
sosialtjenesten å ha en praksis der man trekker kr. 290,- pr. måned fra
de reelle utgiftene som kronisk syke sosialhjelpsmottakere har til
lege/medisiner. Fylkesmannen fant at en slik praksis medførte at denne
gruppa sosialhjelpsmottakere kontinuerlig ville ha mindre penger igjen
til ordinære livsoppholdsutgifter enn hva som er tilfelle for andre
grupper av sosialhjelpsmottakere.
Når kommunen opererte med en livsoppholdssats der kr. 290,-
i månedlige lege/medisinutgifter lå ”innbakt”, hadde den derfor i praksis
en livsoppholdssats som lå under den statlige veiledende satsen. Særlig
gjaldt dette grupper av sosialhjelpsmottakere som hadde faste, månedlige
utgifter til lege/medisiner.
Kommunen har i utgangspunktet anledning til å fastsette
sosialhjelpssatser som avviker noe fra de statlige veiledende satsene.
Det er derfor ikke være åpenbart urimelig av sosialtjenesten å forutsette
at deler av lege/medisinutgiftene skal dekkes av livsoppholdsnormen for
de sosialhjelpsmottakerne som bare har et sporadisk behov for støtte til
dette formålet. Men Fylkesmannen finner det åpenbart urimelig at kronisk
syke langtidsmottakere av sosialhjelp mottok mindre i sosialhjelp enn
andre som følge av sin sykdom. For denne gruppa, som klager måtte anses å
tilhøre, konkluderte vi med at sosialtjenesten måtte innvilge nødvendige
medisinutgifter i sin helhet, uten å trekke fra en ”egenandel” på kr.
290,-. Kommunens vedtak ble derfor endret slik at klager ble innvilget
ekstra stønad til medisiner.
Tidligere Sosial- og helsedirektoratet har også 21.12.06 i
tilleggsrundskriv til rundskriv 1-34/2001 til sosialtjenestelovens kap. 5
presisert at sosialtjenesten må inkludere utgifter til egenandel på
medisiner på blå resept ved vurdering av stønadsbehovet. Videre bør
sosialtjenesten også vurdere utgifter til andre legemidler som er
forskrevet (hvit resept) eller anbefalt (reseptfrie) av lege ved
vurdering av stønadsbehovet.
Tannbehandling
Søker hadde fått innvilget penger til tannbehandling og sosialtjenesten
forutsatte at denne skulle gjennomføres innen en bestemt tidsfrist. Søker
ble syk slik at tannbehandlingen ble avsluttet flere måneder senere enn
beregnet. Dette gjorde at tannlegen ikke fikk dekket regningen.
Sosialtjenesten ba om ny søknad om støtte til tannbehandlingen og det ble
da foretatt en økonomisk vurdering av søknaden som resulterte i avslag
p.g.a. et økonomisk overskudd. I følge sosialtjenesten kunne overskuddet
brukes til å inngå en nedbetalingsavtale med
tannlegen.
Fylkesmannen omgjorde vedtaket fordi sosialtjenesten i forbindelse med
den nye søknaden ikke hadde vurdert klagers begrunnelse for forsinkelsen.
Denne viste at det var urealistisk å gjennomføre
behandlingen innen det sosialtjenesten mente var en fastsatt frist.
Fylkesmannen konkluderte derfor med at det opprinnelige vedtaket fortsatt
var gyldig og at det i dette tilfelle var unødvendig å søke på nytt.
Sosialtjenesten måtte derfor dekke tannbehandlingen.
Vilkår
I en sak hadde sosialtjenesten stilt som vilkår at søker måtte undertegne
gjeldsbrev før innvilget lån til boutgifter ble utbetalt. Ved
klagebehandlingen kom Fylkesmannen fram til at dersom noen blir pålagt
dette, er vilkåret å anse som tvang. Sosialtjenesten kan ikke sette folk
i en situasjon hvor de blir påtvunget en gjeldsavtale.
I en annen sak hadde sosialtjenesten i vedtak stilt vilkår om å
opprettholde kontakt med hjelpeapparatet/russenter med sikte på finne
egnet hjelpetilbud/søke trygdeytelser. Søker møtte
ikke opp til bestemte avtaler (datoer) på senteret og ved søknad om
stønad anså sosialtjenesten at tidligere stilte vilkår ikke var
oppfylt. Den sosiale stønaden ble derfor redusert.
Søker gikk imidlertid til regelmessig og ukentlig behandling hos
feltsykepleien og og hevdet i klagen at vilkåret var oppfylt.
Fylkesmannen fant at vilkåret var upresist formulert i forholdt til at
klager fikk redusert stønad (nettonorm) p.g.a manglende frammøte på
bestemte datoer på russenteret. Det ble lagt vekt på at klager tross alt
oppsøkte hjelpeapparatet (feltsykepleien) regelmessig. Fylkesmannen
konkluderte derfor med at vilkår som var gitt i forbindelse med tidligere
sosial stønad, ikke var så presist formulert at det var grunnlag for å si
at de var brutt.