Plukking på privat grunn kan begrenses
I Nordland, Troms og Finnmark gir straffelovens § 400 (også kjent som
"molteloven") grunneier en mulighet til å nekte allmennheten å
plukke molter på sin grunn under visse forutsetninger.
Bestemmelsen lyder:
Den, som på uindhegnet Sted plukker vilde Nødder, som paa Stedet
fortæres, eller vilde Bær, Sop eller Blomster eller optager Rødder av vilde
Urter, bliver ikke at straffe. Denne bestemmelse finder ikke Anvendelse paa
den, som plukker Multer på Multebærland i Tromsø Stift enten mod Eierens
udtrykkelige Forbud eller uden at fortære dem paa Stedet."
Det tidligere Tromsø stift tilsvarer fylkene Nordland, Troms og
Finnmark. Hva "multebærland" er må imidlertid kunne sies å
være mer uklart. På den ene side mener noen at det
omfatter enhver forekomst av molteplanter som dekker et område av noen
størrelse og har en viss rikholdighet slik at utnyttelsen har økonomisk
verdi for grunneieren (og med økonomisk verdi holder det
faktisk med betydning i egen husholdning, dvs. grunneier må ikke
f.eks. ha solgt bær hvert år). En slik tolkning går altså langt i å
privatisere retten til molta. På den andre side mener andre at
multebærland kun omfatter moltemyrer der alders tids eksklusiv
bruk fram til i dag har gitt en uomtvistet rett for en
privat grunneier til ressursen. En slik tolkning tilsier at multebærland
omfatter svært få områder.
Uttrykkelig forbud i bestemmelsen over kan være oppslag i området
eller kunngjøring i stedets aviser. Det holder ikke at grunneier kun legger
ned forbud muntlig til de han/hun måtte komme over som plukker molter på
hans grunn. Dersom det lokalt er allment kjent at grunneier har en
eksklusiv rett til moltene, eller molteretten f.eks. er tinglyst på
eiendommen, vil det imidlertid være tilstrekkelig.
Formuleringen omkring fortæring på stedet innebærer at selv på multebærland
har allmennheten lov å plukke bær som fortæres på stedet.
Les mer om forståelsen av "molteloven" mv. i det vedlagte dokumentet
skrevet av Gunnar Eriksen ved Institutt for rettsvitenskap, UiTø.
"Finnmark for finnmarkinger" noe mildnet med ikrafttredelsen
av finnmarksloven
På Finnmarkseiendommens grunn i Finnmark gir finnmarkslovens § 23
punkt d fylkets innbyggere en rett til plukking av molter på hele
Finnmarkseiendommens grunn (96 prosent av fylket). Umiddelbart skulle man
tro at dette er en videreføring av den nå opphevete
jordsalgslovens § 5a som sa at plukking av molter er forbeholdt
fylkets egen befolkning. Men finnmarkslovens § 25 gir enhver rett til
plukking av molter til egen husholdning. Den tidligere praksisen med at
personer bosatt utenfor Finnmark formelt sett måtte ha tillatelse fra
lensmannen for molteplukking er altså nå borte.
Den enkelte kommune kan med hjemmel i finnmarksloven gi enkeltpersoner
eller grupper en særskilt rett til utnyttelse av bl.a.
moltemyrer. Finnmarkseiendommen kan gi nærmere regler om hvordan
kommunen skal praktisere denne hjemmelen. En slik særskilt rett
kan neppe gå på tvers av alle tidligere rettigheter til molta. En
bortfesting til f.eks. et lokalt bygdelag vil være greit siden
lokalbefolkningens rettigheter til ressursen kan sies å stå sterkere enn
den brede allmennhet i Finnmark sin rettighet. Bortfesting til
f.eks. en syltetøyfabrikk vil neppe være mulig. I skrivende stund har ingen
særskilt rett til noen moltemyrer i Finnmark.
Temaet har vært omstridt, særlig på Loppa øy. Les mer om dette i det
vedlagte dokumentet.
Og kartplukking er lov...
Den tidligere "kartplukkingsloven" fra 1970 forbød plukking av moltekart i
hele landet. Ved opprettelsen av matloven for et par år siden ble
imidlertid denne loven opphevet og bestemmelsen ikke videreført. Det er
derfor formelt ikke lenger noe forbud mot plukking av moltekart.
Mattilsynets syn på rettstilstanden omkring moltekart kan du lese mer om
her.