FISKEFORHOLDENE I MJØSA
Fiskesamfunnet i Mjøsa er sammensatt av 20 fiskearter, hvorav aure, harr,
sik, lagesild, åbbor, lake og gjedde har størst interesse som
fiskeobjekter.
Auren i Mjøsa er typisk storaure, med eksemplarer godt over 10 kg.
Aurebestanden i innsjøen består av flere stammer som gyter i forskjellige
tilløpselver. De ulike stammene er forskjellig i flere karaktertrekk, som
størrelse, vekst og aldersstruktur. Aureungene oppholder seg i gyteelvene
1 5 år før de vandrer ut i Mjøsa. I Mjøsa lever auren av fisk, og den får
en kraftig vekstøkning som først stagnerer når auren blir gytemoden. De
ulike stammene blir gytemodne ved forskjellig alder og størrelse.
Aurestammen som gyter i Gudbrandsdalslågen (Hunderauren) er den mest
storvokste aurestammen i Norge. Hunderauren blir vesentlig større og
eldre før den blir kjønnsmoden enn de andre storaurestammene i Mjøsa.
De øvrige fiskeartene i Mjøsa har fram til nå ikke hatt spesielt behov
for beskyttelse mot beskatning.
Interessen for fisket etter storauren i Mjøsa er stor. Auren beskattes
både ved garnfiske og ved dorgefiske. I tillegg er det stangfiske etter
auren i gyteelvene. Det har siden slutten av 1980-tallet vært satset mye
på å bedre aurefisket i Mjøsa gjennom tiltak. Dette synes å ha gitt en
økning i fangstene, spesielt av ung mjøsaure i mindre størrelse.
Lagesild og sik har tradisjonelt vært aktivt beskattet. Både lagesild og
sik vandrer i store mengder opp i Lågen for å gyte i oktober. Under
gytevandringen har det vært et utstrakt fiske etter disse både i Mjøsa og
i Lågen. Særlig stor har interessen vært for fisket etter lagesild. Dette
fisket hadde tidligere stor økonomisk betydning. I de senere år har
imidlertid beskatningen av lagesild og sik avtatt. Siken har lenge hatt
særlig liten interesse, fordi den har grovhaket gjeddemark i kjøttet. I
Mjøsa beskattes lagesild og sik i første rekke med kastenot som landdras.
I det siste har også storruse vært forsøkt brukt.
BAKGRUNN FOR FORSKRIFTSREVISJONEN
Storaurebestandene i Norge vurderes som nasjonalt verneverdige, og
Direktoratet for naturforvaltning har fått utarbeidet et eget forslag til
forvaltningsplan for storaure. Storaurebestandene er generelt svært
utsatt for overbeskatning som en følge av at de blir kjønnsmodne først
ved høy alder og stor størrelse, slik at de er utsatt for fangst i flere
år før første gyting. Gytevandringene og konsentrasjonen av fisk på
gyteplassene gjør den dessuten lett å fange dersom det ikke er
restriksjoner i redskapsbruk, fisketider og -steder. Storaurens størrelse
gjør den dessuten til svært attraktive fiskeobjekt, som er fullt på høyde
med laks og sjøaure. For å beskytte storaurestammene mot overbeskatning
er det i forslaget til forvaltningsplan for storaure gitt følgende
tilrådning: "Alle storørretstammer bør beskyttes av en lokalt
tilpasset, offentlig fiskeforskrift. Det må vurderes om det er behov for
revisjon av eksisterende forskrifter, og det må fastsettes forskrift hvis
slik ikke finnes."
Gjeldende fiskeforskrifter for Mjøsa ble fastsatt av fylkesmennene i Oslo
og Akershus, Hedmark og Oppland den 23.05.95. Det har fra mange fiskere i
Mjøsa lenge vært sterke ønsker om å revidere forskriftene. Det har særlig
vært fokus på å begrense beskatningen av storauren i Mjøsa, men samtidig
opprettholde mulighetene for å utnytte øvrige arter i innsjøen. Den
storvokste Hunderauren er i særlig grad utsatt for overbeskatning. Til
tross for sin størrelse er oppgangen av gytefisk i Lågen vesentlig mindre
enn i for eksempel Brummunda. Dette skyldes trolig at den lever lengre i
fangbar størrelse i Mjøsa før den blir kjønnsmoden enn de andre
aurestammene. Den lange vandringsveien fra beiteområdene i de sentrale
deler av Mjøsa til gyteelva i nordenden av Mjøsa har trolig også
betydning. Fiskerettshavere og fiskere i Lågen har derfor også lenge
foreslått skjerpelser i fiskeforskriftene for Mjøsa.
Fiskeforskriftene i Mjøsa har vært mye diskutert i Mjøsa
fiskeforvaltning, som er et samarbeidsorgan hvor Mjøsa strandeierforening
og fiskeforeningene rundt Mjøsa deltar. I det siste året har det vært
konkrete drøftelser i Mjøsa fiskeforvaltning av forslag til utforming av
en ny forskrift om fisket i Mjøsa. Dette har vært enighet om at
beskatningen av Mjøsaure, og spesielt av Hunderaure, bør begrenses i
forhold til gjeldende forskrift. Det har også vært enighet om enkelte
konkrete endringer, men samtidig har drøftingene avdekket grunnleggende
uenighet på andre punkt. Uenigheten har i hovedsak gått mellom
strandeierforeningen og fiskerforeningene i hvordan og i hvilken grad
garnbeskatningen av aure skal begrenses. Fylkesmennene har vurdert de
ulike synspunktene og innspillene til ny forskrift, og på denne bakgrunn
utarbeidet et forslag til nye forskrifter som nå sendes på høring.
GENERELT OM FORSLAGET TIL NY FORSKRIFT
Forskriftenes intensjon er å gi aurebestanden og spesielt Hunderstammen
økt beskyttelse mot overbeskatning, samtidig som forskriften ikke skal
være til hinder for en rasjonell utnyttelse av de andre fiskebestandene i
Mjøsa. Forvaltningen av fiskesamfunn som er sammensatt av flere arter er
komplisert. Mens aurebestanden er tynn og storvokst og trenger
beskyttelse mot overbeskatning, er mange av de andre fiskeartene tallrike
og tåler aktiv beskatning. De betydelige forskjellene i fiskestørrelse
hos de ulike aurestammene i Mjøsa kompliserer det hele ytterligere. Dette
gjør det nødvendig å utforme fiskereglene ut fra en avveining mellom det
som er ideelt for de ulike aurestammer og ønske om muligheter for
rasjonell beskatning av de andre fiskeartene. Det har vært stort fokus på
å lage reglene enklest mulig. De sammensatte fiskesamfunnet i Mjøsa og de
motstridende brukerinteressene fører likevel til at forskriftene
nødvendigvis må bli noe detaljerte. Det er imidlertid i hovedsak
bestemmelsene for fiske med bundne redskaper som er kompliserte. Dette
fisket utøves stort sett av fiskere som er lokalkjente i det området de
fisker, og som enkelt bør kunne sette seg inn i de bestemmelser som
gjelder for det sted og den redskapstype de benytter.
De økte begrensningene i muligheten for å beskatte storauren i Mjøsa er
forsøkt fordelt mellom garnfiskere og dreggefiskere. De viktigste
innskjerpelsene ligger i økt minstemål for aure og utvidet fredningstid
for fiske med ørretgarn (garn høyere enn 2 m). Økt minstemål vil medføre
kraftig reduksjon i beskatning fra dreggefiske. Den utvidede
fredningstiden for fiske med ørretgarn vil medføre reduksjon i
beskatningen av aure fra garnfisket. Særlig antas dette å begrense
beskatningen av Hunderaure som i august vandrer nordover i Mjøsa på veg
mot Lågen for å gyte. Muligheten for å drive garnfiske i august med garn
med høyde under 2 m er opprettholdt, noe som gir mulighet for å fiske
andre arter enn aure med garn i denne perioden og som også vil gi noe
garnfangst av aure i august.
For å øke muligheten for rasjonell beskatning av andre arter enn aure,
åpner forslaget til ny forskrift for bruk av storruse. Storruse er en ny
redskapstype i forhold til de redskapstyper tidligere forskrifter har
hatt som intensjon å åpne for. Redskapstypen har imidlertid vært benyttet
i Mjøsa de siste årene som en følge av at gjeldende forskrift ikke hadde
avgrenset redskapstypen ruse i forhold til denne nye redskapstypen.
KOMMENTARER TIL DE ENKELTE PARAGRAFER
Forskriftens virkeområde er utvidet til også å omfatte sideelver og
bekker til Mjøsa så langt aure fra Mjøsa kan gå.
§ 1. Redskapsbruk
Redskapsbruken samsvarer i store trekk med gjeldende forskrift. Endringen
omfatter;
.Antall angler benyttet ved isfiske er begrenset til 4, noe som
harmonerer med antall sluk tillatt ved dorgefiske.
.Ruse med ledegarn er definert som storruse.
.Teine uten ledegarn er definert som egen redskap, og kan utøves på samme
vilkår som etter gjeldende forskrift.
.Bestemmelsen om at bruk av blyhagl er forbudt ved skyting av gjedde med
hagle er fjernet fra forskriften. All bruk av blyhagl ble forbudt f.o.m.
01.01.05 gjennom bestemmelser i produktforskriften. Det er derfor ikke
lenger behov for en egen bestemmelse om dette i fiskeforskriften.
§ 2. Garnfiske
Forskriften innebærer ingen endringer i mengde garn og type garn som er
tillatt brukt i Mjøsa.
§ 3. Fiske med storruse
Det er innført bestemmelser som åpner for og regulerer bruk av storruse i
Mjøsa. Storruse er en ny redskapsform i innlandet. Gjeldende forskrift
har ikke hatt som intensjon å åpne for bruk av denne redskapen. Gjeldende
forskrift har imidlertid ikke hindret bruken av storruse som en følge av
at redskapstypen ruse ikke har vært nærmere definert. Storruse har flere
steder vist seg som en effektiv fiskeredskap, bla. til åbbor, sik og
aure. Vi finner det riktig å åpne for bruk av storruse i Mjøsa for å
beskatte de ulike kvitfiskartene. Redskapen vil imidlertid også kunne
beskatte aure effektivt, og det er lite ønskelig å åpne for nye redskaper
som kan medføre økt beskatning av aure. Det er derfor foreslått
bestemmelse om ettersyn av storruse og at aure fanget i storruse skal
slippes ut.
§ 4. Spesielle bestemmelser for garnfisket etter
Lågåsild
Ingen endringer i forhold til gjeldende forskrift.
§ 5. Fisketid
Fisketidene er i hovedsak uendret. Fredningsperioden for fiske med
ørretgarn (garn med høyde over 2 m) er utvidet til også å omfatte august
måned. Intensjonen med endringen er sterkere begrensning i beskatningen
av storaure. Bestemmelsen forventes særlig å bli verdifull for
Hunderstammen, der en stor del av gytebestanden er på vandring nordover i
Mjøsa i august.
Det er innført samme begrensning i fisketid for den nye fiskeredskapen
storruse som for garnfiske i Furnesfjorden.
Det er også innført fredning av alt fiske i tilløpselver hvor det går
mjøsaure fra 1. september t.o.m. 30. april for å skjerme gytefisken i
sideelvene.
§ 6. Fredningssoner
Bestemmelsene samsvarer i store trekk med gjeldende forskrift. Endringene
omfatter
. Sonefredningene for garnfiske er også gjort gjeldende for fiske med
storruse.
. Forbud mot alle former for bunden redskap i elver og bekker hvor det
gyter mjøsaure.
. Fredningssonen utenfor Lenaelva er utvidet slik at det samsvarer med
grensen for Totenvika naturreservat. Dette fordi gruntområdet utenfor
Lenaelva strekker seg utenfor gjeldende fredningssone.
§ 7. Merking
Bøyer som merker faststående redskap skal ha minimum 25 cm diameter.
§ 8. Minstemål
Minstestørrelsen for aure som tillates fanget heves fra 40 til 50 cm.
Aure mellom 40 og 50 cm utgjør i dag hovedtyngden av fangsten ved
dreggefiske, og endringen vil medføre en betydelig reduksjon i
beskatningen ved dreggefiske. Mange fiskere har allerede praktisert
minstemål på 50 cm.
§§ 9 - 11.
Dette er generelle bestemmelser om dispensasjonsadgang og alminnelige
forskriftsbestemmelser om kontroll, straffeansvar og ikrafttreden.